Hundespann, Bilberging og annet tidsfordriv

Foto: Hans Petter Sørensen

Hundespann, Bilberging og annet tidsfordriv

En fantastisk utsikt fulgte oss på reisen innover fjordarmen

For å oppleve den vakre naturen vi omringer oss med bestemte vi oss for å sette oss i bilen og kjøre ut av byen. Kjøreturen hadde ingen destinasjon – veien fikk føre oss hvor den ville!
Jeg var heldig nok til å få kjøre. Jeg er veldig glad i å kjøre og den norske landeveien appellerer til meg, men dette var virkelig noe for seg selv. Amerikanerne er kjent for å bare være interessert i å kjøre i rett frem, men kunne det være mulig å opprettholde en amerikansk veistandard i et slikt klima? (En kan trygt si at vi nordmenn sliter litt med den oppgaven.)

Hærverk med et hint av symbolikk? Langs hele veien var skiltene skutt hull i.
Stoppskiltene og Elgadvarslene var spesielt utsatt
Foto: Hans Petter Sørensen

Vi la oss ut på motorveien – tre felt i hver kjøreretning – dette så bra ut! Trafikken avtok litt når vi kom ut fra tettbebyggelsen. Veien vi kjøre på, «Seward Highway» fulgte en vakker fjord. Etter et stykke stoppet vi og tok noen flotte bilder!

Da vi hadde kjørt omlag en time tok vi en avkjørsel i retning «Hope». Hope lå 18 miles fra Seward highway, og siden vi var lite kjente med avstander tenkte vi det hørtes fint ut. Det var svært lite trafikk. Man kunne telle alle bilene vi møtte på ei hånd og fortsatt ha de fleste fingrene til overs. Det tok 15 minutter før vi kom frem til Hope.

Hope viste seg å ikke være hva vi ventet. Da vi kjøre ned «Hope Main Street» så vi ikke en eneste sjel. Alle husene var tomme og forlatt. Stilmessig så bebyggelsen runt 80-100 år ut. Etter en kort pause dro vi videre. Vi prøvde oss på en av de andre veiene. Her møtte vi en dame som gikk på tur. Vi stoppet for å høre mer om hvor vi var kommet. Hun kunne fortelle oss at Hope hadde omtrent 130 innbyggere men hadde mange flotte plasser man kan gå på tur. Vi dro så videre for å sjekke ut området. Allerede rundt neste sving kom vi til et kryss hvor en bil hadde kjørt av veien. Ivrig etter både å hjelpe til og å møte lokalbefolkningen stoppet vi for å hjelpe til med å få bilen opp av veien. Til sammen var vi blitt mange. En annen bil og en mann på snøskuter hadde stoppet for å hjelpe og etter et par nordnorske dytt var bilen trygt oppe på veien igjen.

Det viste seg så at mannen i bilen var Alaska Channel 2s nyhetsanker med høy kjendisfaktor!
Kona hans tok et flott gruppebilde og sendte det til oss på mail!

Bilturen var en stor suksess! Vi hadde fått sett et kjempevakkert landskap og møtt spennene folk.

Jeg kan virkelig anbefale å kaste seg i leiebilen og «hit the road» uten fastsatt destinasjon engang man er på ferie!

Gruppebilde etter bilbergingen.
Herremannen i Blå og sort jakke er ankermann Mike Ross fra Channel 2

Hundespann i Vinterland

Foto: Hans Petter Sørensen

Jeg og Evelyn hadde et stort ønske om å sitte på hundespann. Med nostalgi til Disneyklassikeren «Balto», som er satt i samme landskap som vi nå befinner oss i satte vi oss i bilen og kjørte nordover. Etter å ha kjørt oss litt vill, (en scenisk omvei om du vil) kom vi frem til løypa merket «Mushing only». Der møtte en kjempemorsom og interessant guide og 8 spreke og ivrige hunder!

Gutta på tur!!!
Foto: Hans Petter Sørensen

Den planlagte turen var 5 miles, men guiden ønsket å teste ut en ny rute på turister og lurte på om vi kunne tenke oss å prøve denne ruta. Denne var omtrent 6 miles og litt mer humpete, men enda vakrere! Turens midtpunkt var et panorama-utkikkspunkt i Eagle Bay – hvordan kunne vi si nei!?

Vi tok plass på kjelken og unna bar det. Til tross for at de 8 hundene bare var i overkant av et år var de i storform. Guiden fortalte at disse hundene var allerede trent til å springe 80 (nesten 130 km) miles i løpet av en treningsøkt. Dette merket vi godt da vi var fremme i Eagle Bay for en liten pause. Når vi skulle stoppe for å ta bilder klarte hundene nesten ikke å stå i ro! De verket etter å komme tilbake i sporet. Utkikkspunktet var nydelig og fjellformasjonene rundt Eagle Bay var veldig vakre. Dette er definitivt noe jeg ikke kommer til å glemme med det første!

Guiden vår Gjennom turen. Han var virkelig dyktig!
Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

Catrine og Hans Petter ble igjen og koste med hundene mens vi var i løypa.
Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

Om fast food og The Alaskan Cuisine

Det høres stille hvisking om noe som kalles «Eskimo Ice Cream», en rett bestående av Reinsdyr eller selfett, bær, fisk og sukker, og om hvalross og bjørn, men vi har enda ikke kommet over slikt. Vi har likevel hatt noen genuine superkulturelle kulinariske opplevelser.

Her er historien om vår første Drive-through experience:

Etter at GPSen hadde tatt oss til en stengt Thairestaurant og ingen like restauranter var å finne vokste desperasjonen og sulten i takt med hverandre. Om litt bestemte vi oss for at det aller første skulle bli det aller beste – noe som førte oss til en Taco Bell Drive Through. Det er mange gode grunner til at Drive Through ikke finnes i Norge, og her kommer vår top 3:

1.      Det er umenneskelig å bestemme seg så fort! Vi hadde store problemer med å se den skittene menyen som sto i bilkøen, og siden ingen av oss hadde vært på Taco Bell før var vi ikke kjent med menyen. Vi måtte rope ut til den dårlige intercomen som sto i sneskavlen, og det ble feil mange ganger før det ble *kremt* rett.

2.      Å betale fra bil når du ikke har anelse om hva du har bestilt er en prøvelse!

3.      Når man omsider mottar maten står man ovenfor et ubehagelig valg: skal man sitte i bilen å spise ukomfortabelt eller skal man kjøre hjem å spise kald fast food?

Den beste opplevelsen i Drive Throughen var damen som gav oss mat. Hun var helt i fra seg over å høre at vi aldri hadde vært på Taco Bell før og heller ikke i en Drive Through. Hun ropte og skrek og kalte oss for «Taco Virgins» mens hun lo høyt! Vi tok høflig imot både kompliment og mat mens vi mistet vår «Taco møydom».

Vår Egen Booth – En slik som bare vi og Sitcom-stjernene har!

Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

Vi er også (etter to besøk) blitt fast inventar på «City Diner». Her har vi også «Our Regular Booth»!

Foto: Hans Petter Sørensen

Dineren er i en 50-tallsstil og serverer 50-tallsmat som Sandwich, Chips og Citys best burger! Min personlige favoritt var «Reindeer Sandwich with Clam Soup» - en spennende smakskombinasjon selv om ostefaktoren var vel høy. Evelyn – som tross alt har bodd i USA et år og opparbeidet seg en viss kompetanse på American Pancake-fronten kan meddele at pannekakene hun spiste var veldig gode.

Foto: Catrine Hole

Dessuten var det mye for pengene. Talerkene var smekkfulle! På denne Dineren fikk vi også øynene opp for Alaskas øl! Her i Alaska er det en stor kultur for ølbrygging. Her fins massevis av mikrobryggerier. Alaskan Amber og Alaskan IPA er til nå de beste!

Jeg og Cathrine Bestemte oss for å ta en milkshake til dessert. Vi var stappmette etter den store middagen så vi ba kelneren om å dele en milkshake i to. Det kelneren kom til bordet med var tilsynelatende to STORE milkshake etter Norskstandard å dømme. Jeg kan forsikre om at en milkshake i USA lett dekker en dags kaloriinntak, men som det smakte!

 


Robbin' a Liquor Store

Etter å ha smakt den fantastiske ølen forhørte vi oss litt med en kelner. Vi fikk høre at ikke bare var ølet tilgjengelig over hele Anchorage, men Liquor Stores hadde stengetid kl. 2 på natten! Vi Dro!

Etter å ha sett rundt i de mange hyllene og plukket ut det som skulle bli spennende øl opplevelser dro vi til kassen. Alt gikk fint når jeg betalte for mine øl, men da stakkars Cathrine på 33 år skulle få betale for sine øl sa kassamannen stopp. Tross liberale åpningstider var betjeningen kjempestreng – og uten gyldig legitimasjon ble det ingen kjøp.

Foto: Hans Petter Sørensen

-Eirik Dahl- 

TIDSFORVIRRING OG UTEDASSAR

Når Sundby & Co sparkar laus på femmila i Sotsji, kryp eg under dyna og sovnar momentant. Heilt ferdig. Då er laurdagskvelden  halv ti, og eg legg meg "samtidig" som bestfar i Byrte. Sjølv om han då sit som eit nyvakna ljos framfor skjermen, med kaffen i hand.

For andre dagen på rad, slår det sprekk på svevnen før klokka når 4 am.  Jet-lag! Medveten om at visaren heime syner 15.00.  Dei andre er meir vellintegrerte og har eit sovehjarte som held senga nokre timar til.  Eg gjer meg klar til nesten to veker med jet lag. Resten av veka her, nokon dagar i nokon lunde normal tilstand, for så byrje på ny kur.

Men så er det eigentleg perfekt. Tidlege morgontimar, er desidert noko av det flottaste som finst av tider på døgnet. Ei vare av dei sjeldne i mitt tilfelle. Og det er ei super tid å reflektere over opplevingar og erfaringar. 

Foto: Hans Petter Sørensen

Fyrsteinntrykk

Dersom ein skulle gjeve karakterar på den mottakinga som me har fått til no må det vere ein stor A, med ring rundt og + bak. Allreie på flyplassen stod ein mottaksduo klar for eskortering til leigehus og supermarknad. Om morgonane har me blitt sendt inn på coffee-breaks og kjeks før me har fått byrja dagen. På omvisningar har tilfeldige forbipasserande studentar ved universitetet helsa venleg " Hi, how are you", og tilværet pregast av eit opent, venleg, imøtekåmande og nyskjerrig kroppspråk. Folk synast uformelle og høgtidlege på same stund. Så her har me noko å leve opp til, den dagen Nesna får besøk av Anchorage. Desse opne haldningane gjer det enklare for oss å kåme "litt" meir inn på folk, då utvekslingsturen vår er relativt kort.

"Å skrike med Munch": Byggekunst i snoen

Mette snakker om Munch
Foto: Catrine Hole

Det er laurdag, studentane har eigentleg fri, men likevell viar fleire hovudtida si til å bli med på "Å skrike med Munch"-prosjektet, som naturfag og kunst og handverkseksjonen frå Høgskolen i Nesna så engasjert har spikra saman. Mette Gårdvik fortel oss om Munch, viktigheita av tverrfagleg samarbeid og stadsbasert læring, mens publikum sit og nyt pizza, ingefærøl og dei søtaste lokale kaker som er baka til oss for anledninga. Ikkje minst kom det ein student med prikk lik lobbar som fotografen vår Hans Petter. Nesna-lobbane hadde han kjøpt på ein butikk her i byen for ein billig penge.

Ein liten lunchpause inne med kaffe og skravling
Foto: Catrine Hole

 Heretter tullar me oss inn i skjerfa våre og tuslar glødande ut for å sleppe laus våre kunstneriske sider. Tidlegare på dagen har forsamlinga frå Nesna spent fast digre treplater med stroppar og fylt dei med sno. Det måtte løysningsorienterte hovud til for å tenkje ut alternative konstruksjonsløysingar då den skreddarsydde byggekassa som vart skippa over frå Helgeland, ikkje kom fram. Oppskrifta var berre å fylle desse med den lause nysnoen, pakke den flat idet me jobba oss oppover, og late den stå ein halvtimes tid, slik at snoen fekk fryse seg kompakt og hard før utkarving.

Bjørn og barn
Foto: Evelyn Utigard

Lærarane arbeidar produktivt med å lage eit stort skrikhovud, mens oss studentane ilag med Anchorage-studentane byrjar på eit samarbeidsprosjekt der me lagar ein salig skrik-collage med kvar vårt vesle hovud i. Førskulestudenten Pam, fortalte at ho var litt nervøs før start, fordi ho ikkje har noko særleg peiling på "kunst". Men etter litt klarering og diskusjon vart me samde om at det viktigaste er ikkje ambisjonane om å lage finast mogleg skrik, men berre ha det gøy i det deilige vèret. Tillate oss sjølv leik. Slik vart det også. Berre ved å stå på forskjellige sider med reidskap og pirke stimulerte til bli-kjendt samtaler, på ein heilt anna måte enn inne med kaffen. Ein unik brobyggar med andre ord. 

Fleire spanande versjonar av Munch-inspirert snøkunst!
Foto: Catrine Hole

No poppar det ein heil haug med skrik opp frå bakken i forskjellige stilar, så det er ein oppleving i seg sjølv å gå rundt på parken mellom dei forskjellige institutta. I tillegg karva me ut eit gedigent skrikopodium, i form av ei stor billedramme, som me sidan skulle få stå inni og teste ut våre eigne skrik. Nokon med sterkare skrikehjarte enn andre.

Vinterfestival og utedass-løp

"And now, even smaller and faster outhouses!"
Foto: Evely Utigard

Denne veka er det ein heil haug med ting som skjer i byen. Heile Anchorage har vakna opp frå vinterdvala og er å finne rundt om kring i gamlebyen. Ein kan dra på Saint Bernhardshund konkurransar, helikopterturar, karnevalsjoggetur, frimerke show, pelsmarknader og utedass-løp, av alle ting. Etter ein heil dag i snoen, var det full samanslutting om å undersøkje kva seistnemnde konkurranse bestod i; The Worlds largest outhouse contest! Auga våre hadde aldri sett noko liknande. Fantastisk artig å sjå dei spurtande berarane av ein sjølvsnekkra utedo med ein doslitar inni. Kva ein ikkje kan få til her i verda" Berre kreativiteten set grenser!

- Evelyn -

Nesna gjer seg i sno!! F.v.: Herminia Din, Evelyn Utigard og Catrine Hole
Foto: Hans Petter Sørensen

Pam er inspirert! :)
Foto: Hans Petter Sørensen

Storebjørn
Foto: Hans Petter Sørensen

Lillebjørn
Foto: Evelyn Utigard

Mette og Herminia har utstyret i orden!
Foto: Hans Petter Sørensen

 

Eirik går amok på pelsmarkedet!
Foto: Hans Petter Sørensen

Og heilt til slutt, frå det poetiske hjørnet

JETLAG-POESI

Gladtrøytte tryner

reingjorde sveitthol

Vaklar til frukosti i strålar av sol

Herre Dude, FRU ALASKA

så herleg å vere framme

Klare for snøen,

for å skinne og "glamme!"

- Evelyn Utigrad -  

DAG 1

Omvisning på University of Alaska Anchorage

Om morgenen, etter en lang deilig frokost, satte vi oss i leiebilen og begynte å kjøre innover mot universitetet. Når vi kom over en bakke i nabolaget vårt fikk vi for første gang se utover 

Anchorage i dagslys – for et syn!

Foto: Hans Petter Sørensen

David og Samantha guider oss
Foto: Hans Petter Sørensen

Vi fikk omvisning på Campus, der to kjekke ungdommer tok oss rundt. David jobber på universitetet mens Samantha er pilotstudent. Universitetet består av mange seksjoner, med hvert sitt fagfelt. Universitetet er moderne og vakkert og de forskjellige seksjonene er sammenbundet med såkalte «skybridges», glasstunneler som gir deg muligheten til å gå gjennom snøkledd skog og bekkefar når du suser frem og tilbake mellom forelesningene. 

David guider med et smil
Foto: Catrine Hole

I amerikansk standard er UAA et lite universitetet hvor studentene setter pris på mye av det samme som vi som oss på Nesna; nær og personlig kontakt mellom lærer og student. Likevel har UAA 20 000 studenter, "litt" flere enn HiNe. Vi fikk besøke den delen av campus hvor studentene bor, og se litt av fasilitetene der. Blant annet har de «food plans» for studentene slik at alle måltider er tilgjengelige på campus. De elevene som bor på rom uten kokemuligheter er pålagt å ha en slik avtale slik at alle er garantert mat. En fin måte å ta vare på studentene.

Fantastisk stort bibliotek!
Foto: Catrine Hole

 

Mange studenter koste seg med snø og is på campus
Foto: Hans Petter Sørensen

Når omvisningen var over gikk vi alle ut i campus-området, og akkurat i dag var det også kickoff for Winterfest 2014. På området var det musikk, gratis kakao for studenter og en rekke snøbaserte kunstverk. Vi fikk se mange kreative isskulpturer med forskjellige farger. Lista er høy for oss som skal ha workshop i dagene som følger! 

Foto: Catrine Hole

Is-kunst!
Foto: Catrine Hole

Foto: Hans Petter Sørensen

 

Dagen var både morsomt og informativt, å få se campus var en svært god start på oppholdet vårt. For å runde av dagen dro vi på japansk restaurant og spiste sushi før vi landet pladask i sengen, sterkt preget av jetlag. Alt i alt en flott dag, og for å si det slik; det ser ut som at dette kommer til å bli et fantastisk opphold! 

Tre studenter som er spent på eget Munch-snøprosjekt!
Foto: Hans Petter Sørensen

- Eirik Dahl -

ALASKA PÅ AGENDAEN

Midt i februar dreg me altså frå den eine vinteren til den andre. Ei god blanding med både Nesnapedagogar og høgskolestudentar på utvekslingseventyr til University of Alaska Anchorage. 

Høgskolen i Nesna har i dei seinare åra vore kjent for utforsking og satsing på tverrfaglege og stadsbaserte læringsprosessar tilknytta lærarutdanninga, og då Anchorage i Alaska har mykje til felles med det nordnorske klimaet, med liknande breiddegrader og liknande årstider, er det kanskje også ein spanande stad å besøke for å utveksle idear og læring på tvers av Atlanterhavet? Det vert i alle fall interessant å få innblikk i interkulturelle praksisar i eit liknande breiddegradsmiljø, og å treffe både studentar og lærarar ved dette store universitetet. I tillegg vert me kjende med korleis det kan opplevast å vere student ved UAA og kva muligheter som ligg der. 

Me satsar på at dei neste 10 dagana vert både lærarike og spanande, og ikkje minst ein kulturell berikelse i fantastiske omgivelsar. Bli gjerne med oss på tur gjennom denne bloggen! 

KVEN ER VI? 

Eirik Dahl; karismatisk og heimekjær helgelending med ambisjonar. Glad i musikk og spesielt glad i strenginstrumenta sine, som han spelar på både titt og ofte. Likar og å lage mat og lese. Studerer norsk, engelsk og RLE i løpet av GLU 5-10-lærarstudiet.

Evelyn Utigard; samfunnsengasjert og reiseglad telemarking. Har ein bachelor i sosialantropologi frå Bergen, og tar no årstudium i kunst og handverk ved Høgskolen i Nesna. Er opptatt av kulturar og samansetningar av menneskjer, og har mange spanande draumar om kva framtida kan innebere. Ganske poetisk og herleg spontan av natur!

Catrine Hole; ei eventyrlysten vestlandsjente bergtatt av den nordnorsk naturen. Lærarstudent og friluftsmenneske med fortid som både kontorrotte og globetrotter. Glad i å reise, oppleve forskjellige kulturar og møte nye mennesker. Studerer norsk og engelsk i tillegg til Fleirkulturell Forståing som GLU 5-10-student.