Hundespann, Bilberging og annet tidsfordriv

Foto: Hans Petter Sørensen

Hundespann, Bilberging og annet tidsfordriv

En fantastisk utsikt fulgte oss på reisen innover fjordarmen

For å oppleve den vakre naturen vi omringer oss med bestemte vi oss for å sette oss i bilen og kjøre ut av byen. Kjøreturen hadde ingen destinasjon – veien fikk føre oss hvor den ville!
Jeg var heldig nok til å få kjøre. Jeg er veldig glad i å kjøre og den norske landeveien appellerer til meg, men dette var virkelig noe for seg selv. Amerikanerne er kjent for å bare være interessert i å kjøre i rett frem, men kunne det være mulig å opprettholde en amerikansk veistandard i et slikt klima? (En kan trygt si at vi nordmenn sliter litt med den oppgaven.)

Hærverk med et hint av symbolikk? Langs hele veien var skiltene skutt hull i.
Stoppskiltene og Elgadvarslene var spesielt utsatt
Foto: Hans Petter Sørensen

Vi la oss ut på motorveien – tre felt i hver kjøreretning – dette så bra ut! Trafikken avtok litt når vi kom ut fra tettbebyggelsen. Veien vi kjøre på, «Seward Highway» fulgte en vakker fjord. Etter et stykke stoppet vi og tok noen flotte bilder!

Da vi hadde kjørt omlag en time tok vi en avkjørsel i retning «Hope». Hope lå 18 miles fra Seward highway, og siden vi var lite kjente med avstander tenkte vi det hørtes fint ut. Det var svært lite trafikk. Man kunne telle alle bilene vi møtte på ei hånd og fortsatt ha de fleste fingrene til overs. Det tok 15 minutter før vi kom frem til Hope.

Hope viste seg å ikke være hva vi ventet. Da vi kjøre ned «Hope Main Street» så vi ikke en eneste sjel. Alle husene var tomme og forlatt. Stilmessig så bebyggelsen runt 80-100 år ut. Etter en kort pause dro vi videre. Vi prøvde oss på en av de andre veiene. Her møtte vi en dame som gikk på tur. Vi stoppet for å høre mer om hvor vi var kommet. Hun kunne fortelle oss at Hope hadde omtrent 130 innbyggere men hadde mange flotte plasser man kan gå på tur. Vi dro så videre for å sjekke ut området. Allerede rundt neste sving kom vi til et kryss hvor en bil hadde kjørt av veien. Ivrig etter både å hjelpe til og å møte lokalbefolkningen stoppet vi for å hjelpe til med å få bilen opp av veien. Til sammen var vi blitt mange. En annen bil og en mann på snøskuter hadde stoppet for å hjelpe og etter et par nordnorske dytt var bilen trygt oppe på veien igjen.

Det viste seg så at mannen i bilen var Alaska Channel 2s nyhetsanker med høy kjendisfaktor!
Kona hans tok et flott gruppebilde og sendte det til oss på mail!

Bilturen var en stor suksess! Vi hadde fått sett et kjempevakkert landskap og møtt spennene folk.

Jeg kan virkelig anbefale å kaste seg i leiebilen og «hit the road» uten fastsatt destinasjon engang man er på ferie!

Gruppebilde etter bilbergingen.
Herremannen i Blå og sort jakke er ankermann Mike Ross fra Channel 2

Hundespann i Vinterland

Foto: Hans Petter Sørensen

Jeg og Evelyn hadde et stort ønske om å sitte på hundespann. Med nostalgi til Disneyklassikeren «Balto», som er satt i samme landskap som vi nå befinner oss i satte vi oss i bilen og kjørte nordover. Etter å ha kjørt oss litt vill, (en scenisk omvei om du vil) kom vi frem til løypa merket «Mushing only». Der møtte en kjempemorsom og interessant guide og 8 spreke og ivrige hunder!

Gutta på tur!!!
Foto: Hans Petter Sørensen

Den planlagte turen var 5 miles, men guiden ønsket å teste ut en ny rute på turister og lurte på om vi kunne tenke oss å prøve denne ruta. Denne var omtrent 6 miles og litt mer humpete, men enda vakrere! Turens midtpunkt var et panorama-utkikkspunkt i Eagle Bay – hvordan kunne vi si nei!?

Vi tok plass på kjelken og unna bar det. Til tross for at de 8 hundene bare var i overkant av et år var de i storform. Guiden fortalte at disse hundene var allerede trent til å springe 80 (nesten 130 km) miles i løpet av en treningsøkt. Dette merket vi godt da vi var fremme i Eagle Bay for en liten pause. Når vi skulle stoppe for å ta bilder klarte hundene nesten ikke å stå i ro! De verket etter å komme tilbake i sporet. Utkikkspunktet var nydelig og fjellformasjonene rundt Eagle Bay var veldig vakre. Dette er definitivt noe jeg ikke kommer til å glemme med det første!

Guiden vår Gjennom turen. Han var virkelig dyktig!
Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

Catrine og Hans Petter ble igjen og koste med hundene mens vi var i løypa.
Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

Om fast food og The Alaskan Cuisine

Det høres stille hvisking om noe som kalles «Eskimo Ice Cream», en rett bestående av Reinsdyr eller selfett, bær, fisk og sukker, og om hvalross og bjørn, men vi har enda ikke kommet over slikt. Vi har likevel hatt noen genuine superkulturelle kulinariske opplevelser.

Her er historien om vår første Drive-through experience:

Etter at GPSen hadde tatt oss til en stengt Thairestaurant og ingen like restauranter var å finne vokste desperasjonen og sulten i takt med hverandre. Om litt bestemte vi oss for at det aller første skulle bli det aller beste – noe som førte oss til en Taco Bell Drive Through. Det er mange gode grunner til at Drive Through ikke finnes i Norge, og her kommer vår top 3:

1.      Det er umenneskelig å bestemme seg så fort! Vi hadde store problemer med å se den skittene menyen som sto i bilkøen, og siden ingen av oss hadde vært på Taco Bell før var vi ikke kjent med menyen. Vi måtte rope ut til den dårlige intercomen som sto i sneskavlen, og det ble feil mange ganger før det ble *kremt* rett.

2.      Å betale fra bil når du ikke har anelse om hva du har bestilt er en prøvelse!

3.      Når man omsider mottar maten står man ovenfor et ubehagelig valg: skal man sitte i bilen å spise ukomfortabelt eller skal man kjøre hjem å spise kald fast food?

Den beste opplevelsen i Drive Throughen var damen som gav oss mat. Hun var helt i fra seg over å høre at vi aldri hadde vært på Taco Bell før og heller ikke i en Drive Through. Hun ropte og skrek og kalte oss for «Taco Virgins» mens hun lo høyt! Vi tok høflig imot både kompliment og mat mens vi mistet vår «Taco møydom».

Vår Egen Booth – En slik som bare vi og Sitcom-stjernene har!

Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

Vi er også (etter to besøk) blitt fast inventar på «City Diner». Her har vi også «Our Regular Booth»!

Foto: Hans Petter Sørensen

Dineren er i en 50-tallsstil og serverer 50-tallsmat som Sandwich, Chips og Citys best burger! Min personlige favoritt var «Reindeer Sandwich with Clam Soup» - en spennende smakskombinasjon selv om ostefaktoren var vel høy. Evelyn – som tross alt har bodd i USA et år og opparbeidet seg en viss kompetanse på American Pancake-fronten kan meddele at pannekakene hun spiste var veldig gode.

Foto: Catrine Hole

Dessuten var det mye for pengene. Talerkene var smekkfulle! På denne Dineren fikk vi også øynene opp for Alaskas øl! Her i Alaska er det en stor kultur for ølbrygging. Her fins massevis av mikrobryggerier. Alaskan Amber og Alaskan IPA er til nå de beste!

Jeg og Cathrine Bestemte oss for å ta en milkshake til dessert. Vi var stappmette etter den store middagen så vi ba kelneren om å dele en milkshake i to. Det kelneren kom til bordet med var tilsynelatende to STORE milkshake etter Norskstandard å dømme. Jeg kan forsikre om at en milkshake i USA lett dekker en dags kaloriinntak, men som det smakte!

 


Robbin' a Liquor Store

Etter å ha smakt den fantastiske ølen forhørte vi oss litt med en kelner. Vi fikk høre at ikke bare var ølet tilgjengelig over hele Anchorage, men Liquor Stores hadde stengetid kl. 2 på natten! Vi Dro!

Etter å ha sett rundt i de mange hyllene og plukket ut det som skulle bli spennende øl opplevelser dro vi til kassen. Alt gikk fint når jeg betalte for mine øl, men da stakkars Cathrine på 33 år skulle få betale for sine øl sa kassamannen stopp. Tross liberale åpningstider var betjeningen kjempestreng – og uten gyldig legitimasjon ble det ingen kjøp.

Foto: Hans Petter Sørensen

-Eirik Dahl-